Haugnes ligger mellom Fiskenes og Andenes på Andøya. På senhøsten i 1974 forlot den siste familien bygda. Utvidelsen av flyplassen på Andenes krevde mer plass, og således kan man vel si at bygda Haugnes, som den eneste i landet, ble utslettet av den kalde krigen. Det var Natosamarbeidet som krevde et offer.

Haugnes var en gammel gård. Hvor langt tilbake det hadde vært bosetting der, er ikke mulig å si. Da H. Horst fra Tromsø Museum besøkte Andøya i 1877, kunne han registrere 16 forskjellige gravhauger på Bautneset. Alle ganske små. I 1930 var Edv. Havnø på Haugnes, og da var det bare ubestemmelige rester igjen av alle, unntatt en. Den ene som ennå da var å se, lå på høyeste neset, 4 1/2 m over havflaten. Havnø beskrev den som en typisk gravhaug av rullestein, 5 1/2 m i diameter. Eldste skriftlige belegg for navnet, er fra 1521. Da ble det skrevet Hogenes, og sto oppført på skatteliste for den såkalte tiendepenningskatten. Oluff Aslacsen på Hogenes betalte da 24 lodd sølv som sin del av denne skatten. Det var en anseelig sum. På lista står også oppført Meritte vidua med ett lodd sølv. "Vidua" betyr at hun var enke.

Haugnes har vel vært krongods og leiglendingsgård. I 1591 fikk Andenes egen sorenskriver, og han fikk da tillagt Haugnes som embedsgård. Det sto ved lag til rundt 1664 da sorenskriveren i Andenes ble lagt under Vesterålen.

Haugnes er ellers kjent for at to landskjente slekter ser ut til å ha hatt tilknytning til stedet.

I det ene tilfellet gjelder det Aslak Gunnarson som kom fra Trondenes og bosatte seg på Haugnes. Der var han etter alt å dømme å finne år 1500. Han var farbror til Olav Engelbrektson, Norges siste katolske erkebiskop. Etterkommerne hans fortsatte å bo på Haugnes i lang tid etterpå. Som nevnt foran, var sønnen Oluf (Olav) Aslakson der i 1521 og betalte tiendepenningskatt. Han ble fulgt av sønnen Olav Olavson. En annen av sønn, Trond Aslakson, slo seg til på Stave. Der kan etterkommerne hans følges framover helt til etter år 1700.

Den andre slekt som det er snakk om her, er den norske adelsslekt Bratt. Den finner vi representert på Andøya på 14-1500 tallet. Rundt år 1500 var det en Olav Torbjørnsen Bratt som drev handel på Andenes. Han hadde 2 sønner som skulle komme til å gå inn i kirkas og landets historie. Den vi er mest kjent med kanskje, er Torbjørn Olavson Bratt. Han var geistlig, og ble valgt til å ta over bispesetet i Trondheim som kongens superintendent etter at Olav Engelbrektson hadde forlatt Norge. På den måten hadde både den siste katolske erkebiskop i Norge og den første protestantiske superintendent i Trondheim ætteforbindelser til Haugnes. Den andre av Olav Torbjørnsens sønner var Jens Olavson som også spilte en betydelig rolle både i landets og kirkas historie.

Gården Haugnes fulgte med i det store eiendomssalget som kong Kristian III. gjorde i 1666 da han solgte det såkalte Indyrgodset til Joachim Irgens til Vestervig på Jylland. Da Irgens døde, kom imidlertid Haugnes tilbake til krona.

I 1797 ble Haugnes solgt til gjestgiver Niels Normann for 134 riksdaler.

Folketallet var i lang tid ikke særlig å snakke om. 10 av mannkjønn i 1701. Totalt 27 i 1801. I 1814 var det falt til 14 personer. Så langsom stigning til 19 i 1835, 32 i 1845, 48 i 1855, og 53 i 1865. Seinere gikk det noe fortere, slik at tallene var 90 i 1875, 170 i 1891, og 258 i 1900. Ved folketellingen i 1950 var folketallet på Haugnes 288 personer.

Fiske kombinert med litt jordbruk var viktigste næringsvei. Noen hadde båt sjøl, men de fleste rodde for Andenes med båter derfra. Tarebrenning og salg av brenntorv bl.a., ga ganske gode biinntekter for mange før 2. verdenskrig. Etter krigen hadde disse mulighetene blitt mindre etter hvert. Bygda ble regnet for ei av de mest livskraftige i Andenes herred rundt 1950.

Bygda Haugnes i 1937. Foto utlånt fra Lokalhistorisk arkiv. (Klikk for større bilde).

Fiskenes sett fra havet - en gang i tiden. Foto utlånt fra Fiskenes Vel. (Klikk for større bilde).

Fra aktiviteten i havneområdet på Fiskenes. Foto: Finn Myrvang. (Klikk for større bilde).

Gården Fiskenes ligger lengst øst i Andøy, mellom Skarstein i sør og den utslettede gården Haugnes i nord. Denne fortellingen er et redigert utdrag fra en lang og detaljert  fortelling i årboka for 2006. Den er skrevet av Odd Pettersen fra Fiskenes, delvis for flere år siden i samråd med Odd Solhaug. Den uavkortede versjonen finnes i historielaget sin årbok for 2006.

Fiskenes var bebodd allerede i jernalderen. (perioden fra man begynte å bruke jern og fram til ca. 1050 e.Kr.) Der har vært et jernaldertun som har hatt ei lending mot sør og ei mot nord. Tunet lå sørvendt til rett nord for småbåthamna i dag. Her ligger det 4-5 hustufter fra jernalderen og et par gravhauger. "Buan" er et gammelt rorvær som ligger nordvendt med flere hustufter og 9 førkristne gravhauger. Seks av gravhaugene ligger like inntil bruket "Haugland".

Fiskenes var trolig bebodd gjennom hele middelalderen - med sikkert betydelig varierende folketall. Detaljer fra f.eks. "Svartedauen" er ikke kjent. Bare sagn over hele Andøy.

Det foreligger sagn om ei kirke (kapell) på Fiskenes i den katolske tid - og gravplass. Et navn - "Kirkedellen" eller "Kjerkedelda" har vært påvist og knyttet til sagnet. Nå skal den være sletta ut og tomt gravd og hus satt opp. Det skulle ikke bli funnet noe annet der enn et "kjempe"-skjelett som lå i sanden.

Det vekslet med gode og dårlige tider utover i disse hundreårene. På 1600-tallet gikk det fra rimelig gode kår til å begynne med - til rein armod for mange etter hvert.

På 1700-tallet lysnet det mer etter som årene gikk.

Ved folketellingen i 1801 ble begge kjønn registrert. Da var det 5 husstander med til sammen 26 personer på Fiskenes. 4 av de mannlige hovedpersoner er registrert som "bonde", mens den femte står oppsatt som "fisker". Det var altså 4 som ble ment å ha jordbruk som hovednæring, og bare en der fiske var hovedbeskjeftigelse.

Nå heter jo bygda Fiskenes, og slik den ellers ligger til så er det naturlig at fiske har hatt en betydelig plass. Mange fra stedet har hentet vesentlig av sitt utkomme fra havet, og stedet har hatt mange fremragende høvedsmenn på nordlandsbåt.

Jordbruk og bønder på Fiskenes ble nevnt for 1801. Vi har en beskrivelse fra 1838 over jordbrukere på Fiskenes og deres matrikkelskyld. Vi finner der følgende er bruk og jordbrukere:

- Vesternesset: Olai Martinussen.

- Østernesset:  Jacob Nielsen.

- Sørbakken:    Peder Knudsen.

- Nordbakken: Cornelius Nielsen.

- Halleparten:  Øde.   

Fra rundt 1865 finnes en beskrivelse av de matrikulerte eiendommer. Den beskriver de samme 5 eiendommer som ovenfor og man kan se at bruket Halleparten var tatt i bruk av Wilhelm Pedersen.

I fra riktig gammelt av har Fiskenes (og Skarstein) hørt naturlig med til Andenes. Men senere er det blitt lagt til Dverberg. Det høver slik til:

Bisp Gunnerus (1758-1773) har samla Kirkehistoriske Aktstykker. Det står:

Opprægnelse paa de Præster som har været her paa Andenæs – av Daniel Paasche Raaness.

Første mann på lista er Mons Olufsen, og om han heter det.

”Mons Olufsen. Denne siges, at have forseet sig ved Alt. Sacramentes Uddelelse, hvorfore, den daværende Præst paa Dverberg, neml. Niels Jørgensen truede at give ham an, om han ej godvilig vilde afstaae de 2. Gaarder Scharsteen og Fiskenæs fra sit Kald, og lade ald deres Rættighet med videre henføre til ham og efterkommende Præster på Dverberg.

Dette maatte ogsaa Mons Olufsen beqvemme sig til. Samme Gaarder har siden den Tiid ligget under Dverberg, og er ej igjen indtalte til Andenes Kald, skjiønt der af opsidderne mange Gange derom har været Klagemaal indgivne."

Litt av bebyggelsen på Skarstein. Foto: Idar Nilssen. (Klikk for større bilde).

Havna på Skarstein. Foto: Finn Myrvang. (Klikk for større bilde).