Minneord om Odd Solhaug

Av Johan I. Borgos

  Vi skulle ha fellesmøte for bygdeboknemndene i Sortland og Andøy en høstdag i 2004. Døra var låst opp, men en person mangla ennå, kanskje den viktigste. Odd Solhaug. Han brukte aldri å komme for seint, og Werner Johansen ringte heim for å høre om det var lenge siden han kjørte. Samtalen blei kort, så fikk vi den triste nyheta. Odd døde kvelden før.

  Møtet blei straks avlyst. Han som hadde dratt i gang bygdebokarbeidet først på 1990-tallet, var borte, og vi trengte tid til å fordøye tapet. Odd satt aldri som leder i Andøy-nemnda, men han var den som forma både kortsiktige og langsiktige mål. Faktisk kopierte Sortland hans opplegg i startfasen, og Odd tømra ut samarbeidet mellom de to kommunene i bygdebokarbeidet.

  Første gang jeg støtte på navnet hans, var da jeg fikk en bunke lokalhistoriske hefter utgitt av Skoledirektøren i Finnmark. Av Odd Solhaug, sto det i flere av dem. Få år etter traff jeg han på et lærerkurs, og fellesinteressa for historiefaget skapte straks kontakt. Det gikk ikke lang tid før han begynte å snakke om et bygdebokverk for Andøy.

  Egentlig var han svært godt kvalifisert til sjøl å skrive bygdebøker. Han likte imidlertid best et mindre format - artikler, hefter, småbøker - og avgrensa temaer. Til gjengjeld spente han vidt. Mens han bodde i Finnmark, skreiv han om okkupasjonen og gjenreisinga, om kvalfangst og fiske, han laga kirkehistorie for Båtsfjord og utga samiske eventyr, samt mange andre skrifter.

  Etter at han kom til Andøy, skreiv han blant annet veihistorie og kraftlagshistorie, og ikke minst de tre bøkene om Risøyhamn, Bleik og Haugnes. Ingen har vel ennå full oversikt når det gjelder produksjonen hans, men hovedtemaene er lette å få øye på.

  Han skreiv om det nære, og han fortalte om mennesker ut fra ei djup og ekte kjærlighet til samfunnet han levde i og kjente. Odd hadde et formidabelt minne for detaljer, det kombinerte han med en omfattende oversiktskunnskap om samfunn og historie.

  Denne kombinasjonen fikk sitt klareste uttrykk i det ene storverket hans - Andøy lokalhistoriske arkiv. Utenom de største byene i landsdelen finnes det neppe maken i Nord-Norge. Og typisk for Odd, det er ikke bare ei enorm samling av detaljert kildemateriale, men et arkiv med en gjennomtenkt struktur. Han fikk kulturprisen i Andøy for blant annet dette arbeidet, og det var ytterst fortjent.

  Det andre storverket - bygdebokarbeidet som han starta opp og holdt på skinnene - har hatt stor nytte av Odd og arkivet. Dukka det opp et problem som måtte granskes nærmere, så visste Odd alltid på strak arm om ”noe i arkivet”. Dagen etter kom en tykk konvolutt i posten. Og med sitt romslige sinn kunne han skape kontakt overalt med folk som visste mer.

og merke hjertets stemme.