Historielaget har valgt auskjeret som sin logo. Dette auseredskapet som fantes i så mange varianter og som var så viktig for å tømme båten for vann. Det spesielle auskjeret man har valgt har sin egen historie. Det  er funnet i ei myr på Andenes i 1955. Det anslås å være fra mellom år 600 og 1400 E Kr. Gunnar Eldjarn ved Tromsø Museum har laget denne fortellingen:

ET AUSEKAR PÅ TROMSØ MUSEUM

Ausekar/ auskjer, (n) (allm),ei slags ause av tre med viss form og storleik som høver til båtane. Brukast til å ause båten med. Færingauskjeret  blir kalla sprett auskjer i store båtar. Her har ein også eit to-hands bordauskjer å hjelpe seg med.
"Nordlandsbåten og Åfjordsbåten". bd.4.

De aller fleste veit hva et ausekar er, kanskje nettopp derfor er det så vanskelig å finne det beskrevet i noe oppslagsverk. De fleste av oss har vel kanskje også brukt et, og vi forbinder ikke noe særlig ekstra ved det enn at det nettopp er en slags ause, vanligvis av tre, som vi bruker til å ause vann ut av en båt med.

BRUK

Vår forestilling om viktigheten av et ausekar er nok preget av den måten vi bruker det på. Vanligvis bruker vi det til å lense eller tømme båten for vann før vi skal ut med den, enten båten har stått på land og har fått regnvann oppi, eller den har ligget på sjøen og har tatt inn noen dråper gjennom borda eller suene. Hvis båten ikke er tett, kan vi av og til bruke karet til å ause båten hvis det er kommet så mye vann inn at det blir litt plagsomt. Vi kan bli våte på beina, eller klær og nistemat som ligger nedi båten kan bli våte hvis vi ikke auser. Alvoret i bruken av ausekaret gjenspeiles av alvoret i bruken av båtene.

"Dæm sægla på auskjeret".

De som var avhengige av båtene for å livnære seg måtte være på havet så mye som mulig for å skaffe seg føde. De måtte på havet så sant det var vær til det. Om somrene var det lyst hele døgnet, og stort sett trygt å være ute. De hadde muligheter for å se hvor vinden kom fra og hvor og når rossene kom. Brott og fall var lettere å ha oversikt over. Om vinteren var det verre. Vinden lå mye tyngre i båt og seil, og når det var mørkt og snøkov kunne det være vanskelig å se handa for seg. Andre sanser måtte tas i bruk for å kunne seile noenlunde sikkert. Og likevel var man aldri garantert å kunne komme trygt opp.   Brott og skavler slår stadig inn mot ripa. Båten kan være godt lasta med fisk og redskap. Sjøen truer ustanselig med å fylle båten. Hvis den blir halvfull av vann, går det alvorlig ut over stabiliteten og evnen til å ta seg fram. Forlis kan være nær. Derfor er det livsviktig å holde båten lensa for vann til enhver tid. Det er farlig å komme på etterskudd med ausinga. Det kan kreve at det auses kontinuerlig. Hvis båten blir for full av vann, blir stabiliteten svært dårlig og det blir overhengende fare for å trille. Vanligvis er det høvedsmannen som auser, men hvis det er mye å gjøre må alle som har ei ledig hand hjelpe til. fig.  Høvedsmannen sitter til lo i båten med styrvolen i handa som er nærmest høgborde. Plikten er også lagt opp til lo, eller bak i skotten, slik at han har den andre handa ledig til å ause.

Skautet passes av midtiromskaren eller bakroms­ mannen. Skautet må passes slik at de får minst mulig vann ombord, og slik at de holder så stor fart i båten som mulig. Å ause slik i eningen er fysisk tungt. Vi har beretninger om mannskap som har villet gi opp fordi de ikke orka å ause lenger. I disse situasjonene kommer det klart fram hvor viktig
ausekaret kan være, og at det også kan være betydningsfullt hvordan det er utforma. Av og til kunne det være nødvendig å  ause så hardt at man nesten slet ut et ausekar i løpet av et eneste sjøvær.

Som nevnt forbinder vi vanligvis ikke noe anna med begrepet ausekar enn at det er ei ause til å tømme båten for vann med. Ei lita plastbøtte eller et spann gjør vanligvis like god nytte for seg.  Vi vet at båtene har utvikla seg ganske mye de siste tusen åra. At noe tilsvarende kan være tilfelle med ausekaret er det ikke vanlig å tenke seg.  Det skal vi se litt nærmere på nå.

FORSKJELLIGE AUSEKAR

Tradisjonelle ausekar
De vanlige ausekarene fra gammelbåttida er stort sett ganske like i fasongen.  Et vanlig sprettauskar er omtrent 12- 13 tommer langt. Ca 7 tommer i selve ausa, og resten i handtaket. De er vanligvisbeine. Med det mener jeg at grepet og overkanten på skåla er på en rett linje. På enkelte kar kan en se at selve ausa svinger litt opp mot enden. På den måten får de et litt lettere utseende.   Grepet er vanligvis jamntjukt utover. Av og til kan de ha en liten fortykning mot enden for at det ikke skal gli så lett ut av hånda. Ausa har bestandig en egen vegg i bakkant, med skarp overgang til bunnen og sidene. Denne veggen kan enten gå rett ned, eller den kan av og til skrås litt innover. Denne veggen må være passelig tjukk, slik at karet ikke brister mellom grepet og ausa.

ELDGAMMEL TYPE

På Tromsø Museum har de et ausekar som skiller seg vesentlig ut fra de vanlige, det være seg de gammeldagse av tre, eller de nyere plastausekarene. Det har nr TM 5412. Det har vært utstilt i jernalderutstillinga i mange år. Det  er funnet i ei myr på Andenes i 1955. Det anslås til være fra mellom år 600 og 1400 E Kr.   Erik og Bent Andersen gjorde meg oppmerksom på at noen tilsvarende kar er funnet i Hedeby i Nord Tyskland. Hedeby ble brent av Harald Hardråde i 1050, og ble forlatt for alltid  etter noen herjinger i 1066.  Dette betyr at slike ausekar i hvert fall ble lagd tidlig på 1000 tallet. Hvor mye tidligere er det vanskelig å si uten å datere det med c 14 metoden.

Det som gjør dette ausekaret så forskjellig fra de vi er vant med, er selve fasongen. Grepet er spesielt forma slik at det skal sitte bedre i hånda. Det er litt tjukkere under der hvor langfingeren og ringfingeren holder, og samtidig litt breiere rett bak tommelfingeren. På den måten vil det ikke ha tendens til å gli fram i handa mens man bruker det. Man trenger ikke bruke så mye kraft for at det skal bli værende i hånda.  Sett fra sida er handtaket bøyd litt ned i forhold til karet. Dette gjør at vi ikke trenger å bøye håndleddet så mye som vi må på de fleste andre kar når vi auser. Skåla eller ausa er forma som et hjerte sett ovenfra. Skåla er videre delt i to med en rygg helt fra overkanten og ned til bunn.  Det vil si at det i prinsippet er ei tokammers ause. Det er altså lagt en del arbeid i å hule ut skåla i to kanten, men snur og går i ett med sideveggene og bunn framover.  Sett bak eller forfra er kantene på karet brukket litt ned. Det gir karet et litt lettere utseende. Spissen på ausa tupper litt opp når vi ser den fra sida. Alt dette gjør hele ausekaret svært gjennomarbeidet. Det er lagt ned arbeid i hver eneste detalj. Det er både pent å se på og godt å bruke.

PLASTAUSEKARET

Det "moderne" plastausekaret har omtrent form som de `seine` treausekarene. Grepet er enten rundt i tverrsnitt, eller firkanta. Ausa har vegg i bakkant som står rett ned. Bunnen er enten halvrund eller den kan være delt med flat bunn og flate sider som er delt opp, akkurat som det skulle ha vært et stykke platearbeid.   

MATERIALVALG I TREAUSEKARENE

Materialvalget er felles for treausekarene. De er lagd av furu, av halvkløvning slik at margen i treet akkurat snerter overkanten av karet. Emnet er vanligvis så stort at når man kløyver kubben, så blir det material til to kar. Den minste dimensjonen en slik kubbe kan ha, er vanligvis 6 tommers tverrmål.  Det er den mest rasjonelle måten å legge emnet på i forhold til veden, i tillegg til at man oppnår maksimal styrke i grep og kar.  Det er en fordel om det er en kvist i emnet der hvor enden av ausa skal bli. Det styrker karet atskillig for slitasje mot saumen i kjølgattet. Men det er slett ikke alltid at de er lagd med akkurat denne detaljen.

SLITESPOR 

Karet på Tromsø Museum er grundig slitt fremst i ausa. Det er faktisk slitt slik at vi kan si litt om hvordan kjølen på båten må ha vært konstruert.   Det er mest slitt til begge sider for spissen på ausa. Slitasjen er så stor her at det må komme av at karet har vært ført mot sømmen i kjølgattet. Det vil si at det har vært borte i søm på begge sider av kjølen samtidig. Det betyr igjen at kjølen på båten ikke har vært spesielt tjukk. Den har vært omtrent som på en kjeks slik vi er vant til dem nå for tida, ca 2 1/2 tomme. Kjølen har også hatt et gatt eller to kjølspirer som kjølborda har vært klinka mot.  Det er nemlig to andre konstruksjoner som er mulig. Den ene er at båten har hatt stokkjøl, uten gatt. Da blir kjølborda bare spikra mot kjølen, og det blir ingen søm som kan lage så stor slitasje i ausekaret som vi ser her.  Båten kunne også ha hatt en såkalt sjølbotningskjøl. Det vil si en kjøl som er så brei i gattet at det blir 5-6 tommer mellom de to sømradene i kjølen. Slik kjøl kan vi se på elvebåtene fra Vefsn eller for eksempel på Geitbåtene fra Møre og Romsdal.

FASONGEN PÅ TM 5412

Det som kanskje særmerker seg mest når vi sammenligner disse ausekarene, er selve formen på ausa på det gamle karet på TM. Det har fasong som et hjerte, slik vi vanligvis finner det framstilt på veggene på skoler osv.  Kanskje skulle vi stoppe her, og være fornøyd med en litt romantisk beskrivelse.  Men det har også en slående likhet med skovlene i en Peltonturbin. De er også forma slik med rygg midt i karet. Grunnen til det er at denne fasongen gir vannstrålen størst mulig effekt slik at turbinen får raskest mulig omdreining.  Hovedpoenget med fasongen på turbinskovlene, er å holde mest mulig fart på vannstrømmen, slik at nytt vann kan komme til. Skovlen skal ikke samle opp vann i karet. Da hindrer den nytt vann og nye krefter i å virke.  Dette er også et prinsipp vi kjenner fra seilteorien. I et seil er det et hovedpoeng å holde farta på vinden eller aller helst øke den når den går gjennom seilet.  Det er nok her vi må søke en forklaring på den spesielle fasongen på det gamle ausekaret. Den spesielle utforminga gjær at det trengs minst mulig kraft for å sprette ut vannet. Særlig under kontinuerlig ausing under hard seilas kan det være slitsomt.

Og nettopp da kan det være avgjørende å ha et godt ausekar som er så lett som mulig å bruke. En annen konsekvens av fasongen på ausa, er at den spretter ut vannet uten at det spruter over bakveggen. På den måten blir man ikke så våt på hendene som man kan bli med andre ausekar. Dette kan være et viktig poeng om vinteren.

HVORFOR BLE DE FORANDRA?

Det underlige i denne sammenhengen er at man har gått bort fra denne fasongen en gang opp mot 1800 tallet. Så vidt jeg vet finnes det ingen slike kar fra nyere tid.  Den eneste mulige forklaringen på dette må være overgangen til mer masseproduserte ausekar i forrige århundre, slik som det også skjedde med båtene på 1820-30 tallet.  Masseproduksjonen av båtene førte til en hel del forenklinger i bygginga som gjorde at byggetida på hver båt gikk ed en god del.

DE NYERE AUSEKARA ER ENKLE Å LAGE.

LIKHET MED BÅTENE.

 Sjøl om det er vanskelig å bevise hvorfor det har en slik spesiell form, er det mye som tyder på at den forklaringa vi har funnet, er rimelig. Båtene som ble bygd på denne tida inneholder også en del av disse elementene som har med hvordan skroget påvirker vannets gang langs båtsidene.  Et av de viktigste grunnprinsippene ved de førindustrielle båttypene, er nettopp det vi kaller det hule innløpet. Fasongen på båten framme påvirker vannet slik at det roterer inn under båten uten å bli slått ut til sida. På denne måten hindres det at vannet så lett kommer over ripa, og samtidig løfter det båten litt opp.  Dette prinsippet kan vi følge tilbake til de små Gokstad­ båtene. Likheten ligger altså her i at formen på båtene og ausekaret vender vannets gang i stedet for å bryte eller slå slik at motstanden blir stor.  Sjøl om det er fristende å sammenligne det gamle auskjeret med et moderne høyteknologisk produkt som ei turbinskovle, er det kanskje mer fornuftig å forklare denne ekstremt fine fasongen på en annen måte.  De som bygde, brukte og forbedra disse båtene opp gjennom tallrike generasjoner, har kjent slitet ved bruken direkte på kroppen. Det var unødvendig å slite mer enn det daglige strevet bød på. Hvis man skulle unngå å slite ut kroppen i ung alder, måtte alt gjøres så lett som det var mulig. Særlig i båten, hvor slitet kunne være maksimalt, sjøl i godvær, og hvor det ikke var snakk om å hvile før man var kommet på land. Fra uværseiling og roing er det mange beretninger om at mannskapet har slitt seg nesten helselause. Poenget med ekstremt gode redskaper er derfor ganske nærliggende.

Håkøybotn 2002
Gunnar Eldjarn