Hurtigsøk >>

I Den norske kirkes bestemmelser om vigsling heter det for eksempel at man ved grunnsteinsnedleggelse vanligvis murer ”et kobberskrin inn i bygget. Dette inneholder gjerne følgende: tegninger av kirken, skriftlig orientering om bygningen, kort orientering fra byggekomiteen, gjeldende mynt (pakning fra Norges Bank), dagens avis, menighetsbladet, salmebok, bibel”. Denne tradisjonen har gamle aner. Om dette er gjort i forbindelse med kirkene i Andøy, vites ikke.
 

Dverberg kirke, Dverberg

Kirken er åttekantet og bygd i 1843 i tømmer med 350 plasser.
Arkitekt:  Christian Heinrich Grosch.

Dverberg kirke. Foto: Idar Nilssen (Klikk for større bilde).

Historikk:

Den gamle kirken, som sto like innenfor porten til den gamle kirkegården, ble ødelagt av lynnedslag vinteren 1734. Den ble trolig reparert og sto der i vel hundre år til. Dagens kirkebygg, som ble oppført 1843, ble innviet 17. oktober det samme året. Den ble da regnet som den vakreste kirken i Vesterålen.

I 1930 ble det foretatt en større restaurering. I 1843 var det enkelte som ønsket at kirken skulle plasseres på Klæhaugen.

Menighetshuset, som ble oppført i 1908, ligger like ved kirken.

Bjørnskinn kirke, Bjørnskinn

Langkirke bygd i 1884 i tre med 340 plasser.
Arkitekt: Johan Kunig.

 Bjørnskinn kirke. Foto: Idar Nilssen. (Klikk for større bilde).

Historikk:

Den eldste kjente kirken i Bjørnskinn sto oppe under fjellet og var bygd som et "korshus". Den ble tatt av et snøskred og man bygde en ny der dagens kirkehus står. Den var formet som en "langkirke", lik dagens.

Det sies at etter at denne kirken var bygd, ble det reist ny skolebygning i bygda. Kirken hadde en så sentral plass i folks bevissthet at man hadde vondt for å svelge at den nye skolen var blitt større enn kirken. Det skal visstnok ha vært utløsende da man besluttet å bygge større kirke.

Men da oppsto det sterk strid om hvor kirken skulle stå. Den vestre siden av sognet, med støtte fra Kobbedalen og Bjørnskinn, mente at den skulle forbli i Bjørnskinn. Mindretallet ville ha kirken i Risøyhamn eller på Tranes. Det ble blant annet henvist til de store avstandene til Sandnes og Forfjorden, opptil tre og en halv mil.

I 1884 fastslo sognestyret med tre mot en stemme at den skulle forbli i Bjørnskinn. Den ene som stemte i mot var Nils Kristian Hansen fra Skjolde. Han ledet senere an i etableringen av frikirkemenigheten i Skjoldehamn, som ble stiftet i 1886.

Den nye kirken i Bjørnskinn ble innviet av biskop Smitt 29. april 1885. Denne bygningen skal være en "modifisert" gjengivelse av Bygdøy kapell.

Langkirke bygd i 1876 i tre med 400 plasser. Restaurert 1966.
Kirken har avgitt sitt rike middelalderutstyr til Tromsø museum. Tilbake er et krusifiks fra senmiddelalderen, og enkelte andre ting.

Andenes kirke. Foto: Idar Nilssen. (Klikk for større bilde).

Historikk:

Den gamle kirken på Andenes var, i likhet med den nye, en langkirke. Den sto på den gamle kirkegården og ble bygd i 1734.

Andenes nye kirke  ble vigslet 30.juni 1876 av biskop Hvoslef. Kirken var ikke bygd på "klippegrunn" og seig over til den ene siden, slik at den måtte støttes av på nordsiden. Da denne kirken skulle bygges var det også tanker om å la den stå på den gamle plassen, på den gamle kirkegården. Et annet alternativ var på en bakke vest ved Markveien. Det ble imidlertid aldri noen stor strid rundt disse alternativene.

Andenes kirke, sett fra den gamle delen av kirkegården. Foto: Idar Nilssen. (Klikk for større bilde).

Langkirke bygd i 1965 i tre med 120 plasser.

Fornes kapell. Foto: Idar Nilssen. (Klikk for større bilde).

Historikk:

Tanken på en egen "statskirke" på Innlandet hadde levd en tid før man i 1937 stiftet "Innlandet Misjonsforening", med hovedmålsetting å få reist et bygg til formålet. Etter hvert ble foreningen omtalt som "Kapellforeningen". Denne står som formell eier av bygningen.

Kapellforeninga – Fornes kapell – litt ut på 1980-tallet. Fra v. stående: Marie Arntsen (bosatt i Øksnes), Ambjørg Solstad, Alise Nilsen, Margareth Jørgensen, Hildur Hansen, Jorunn Skoglund, Svanhild Olsen, Turid Stranden, Inga Nilsen, Borgny Pettersen, Ragnhild Karlsen (fra Buksnes), Signora Bakkejord, Andora Nisja og Birgith Furfjord. Sittende f.v.: Albertine Samuelsen (fra Buksnes), Ingeborg Pedersen, Leikny Andresen, Konny Westvig, Solveig Haugen fra Buksnes og Anny Åsen. Foto utlånt av Anny Åsen.

Det var litt tendenser til lokaliseringsdebatt også her. Det er vel rimelig å anta at folk lenger sør i bygdene ønsket kirken litt nærmere. Samtidig lå nok striden rundt lokaliseringen av Medby nye skole i bakhodet hos folk. Ove Nilsen på Medby ga tidlig bort tomt til formålet nordst på Medby. Man samlet seg derimot om en lokalitet på Rabakkan på Fornes, og byggearbeidene kom i gang i 1964. Innvielsen fant sted i august 1965.

Med reformasjonen vart det ei nyskaping av det kyrkjelege og kristelege liv i landet vårt. Somme stader tok dette arbeidet til straks i reformasjonsåret 1537, men andre stader gikk det seinare, for det var mange vanskar å vinne over. Ein av dei verste var at her var ikkje folk som kunde ta op arbeidet. Serleg var det ille i Nidaros bispedøme, og heile Hålogaland høyrde den gongen til Nidaros. Det gjekk mest 10 år før dette bispedøme fekk sin bisp som kunde ta seg av arbeidet, og det gjekk ofte mange, mange år før dei ymse prestegjeld fekk seg prestar.

Andøya måtte vente lenge før det kom nokon prest hit. Den første lutherske presten kom hit omkr. 1670, altso meir enn 130 år etter reformasjonen i namnet var innført i landet.

Korleis dei kyrkjelege forhold var i den katolske tida veit ein ikkje visst. At det var ei kyrkje på Andenes er sikkert. Truleg var det ei på Stave, og rimelegvis ei i Bjørnskinn sokn, kanskje på Risøya.

Den gamle kyrkja på Andenes eigde mykje kunst av høg verd. Det meste av dette er no på museet i Tromsø. Berre ein Kristusfigur og eit maleri er enno i kyrkja på Andenes. At det har vore so mykje kunstskatter i Andenes kyrkja, skulde tyde på at der har vore både materiell og åndeleg rikdom fra gamal tid av.

Verd å leggje merke til er og det at den første lutherske bisp i Nidaros bispedøme var fra Andenes. Han heitte Torbjørn Olavson Bratt, men kalle seg i studietida for „Andenus". Av lågadeleg ætt skulde han vere, og han stod høgt i gunst hjå den siste erkebispen i Trond­heim, Då presteskapet i Trondheim hadde peika ut Bratt til luthersk bisp, vilde ikkje kongen godkjenne han, men sende han til Tyskland for å studere hjå Luther. Soleis vart Bratt den første nordmann som studerte under Luthers lærestol. Då han skulde reise heim frå Tyskland skreiv Luther til kongen Kristian den tredje i brev av 14. april 1545 m. a.: "Magister Torbertus som ei tid har vore min bordfelle og kostgjengar kjem no heim til Dykkar Majestet. Han er ein fin lærd mann. Eg vonar Gud vil skaffe mykje godt og mykje frukt ved han. Dette ynskjer eg og av hjarta, og ber eg om". I den korte tid han var bisp synte han at Luthers syn var rett. Han døde i 1548.

Den kyrjelege inndeling her i prestegjeldet vart etter reformasjonen slik at Dverberg vart hovudsokn, og soknepresten budde der. Bjørnskinn vart anneks, og Andenes kapellani med ein residerande kapellan. Skaretein og Fiskenes høyrde til Dverberg til 1/9 1866. Då prestegården på Dverberg brende ned i 1787 strauk alle ministerialbøker og andre ting av verdi for ettertida med, so det er vanskeleg å gjere seg op nokor sikker meining om forholda her før den tid. Men sikkert veit me at det resid. kapellani i Andenes i 1771 gjekk over til å bli sokneprestembete. I 1808 vart Andenes lagt til Dverberg som anneks, og slik har det vore sidan.

I tida frå ca. 1670 til no har desse vore prestar her i prestegjeldet.

1. Peder Jensen Helsingør, dansk av fødsel. Vart forflytt til Vågan ein gong før 1672 (1658?: red.anm). Avstod seinare kallet og døde i Helsingør i Danmark 1787 (skal vel være 1678 ?: red.anm.).

2. Mons Olsen var prest i Andenes på den tid Nils Jørgensen var i Dverberg, omkr. 1670-72.

3. Anders Nymann. Om han veit ein ingen ting meir enn at han har vore prest på Andenes, og at han døde der i 1696 (trolig i 1694: red.anm.).

4. Daniel Klingenberg vart ordinert til prest på Andenes i 1696, og var same året forflytt til Ingøy i Finnmark.

5. Klaus Fion, prest i Andenes frå 1696 til 1708. (?)

6. Jens Danielsen Hveding, 1708-15. Han var fødd i Ibestad 1680. Presteson. Vart i 1715 sokneprest i Dverberg. Seinare prest i Rødenes og Leksviken. Døde 1749. - Gift med dotter til sokneprest Brøndlund i Dverberg.

7. Anders? Olsen, 1716-19. Kom hit frå Brønnø. Døde truleg på Andenes 1719. (Skal trolig være Daniel Olsen: red.anm.)

8. Anders Finche. 1720-23. (?). (Trolig Anders Olsen Finche: red. anm.)

9. Svend Larsen Rist, 1723-34. Kom hit frå Tromsø. Vart usamd med prost Hveding, og fekk avskjed på grunn av drukkenskap. Var utan arbeid ei tid, og døde seinare i stor fatigdom.

10. Melchior Meldahl, 1736-38. Reiste herfrå til Borge. Han var sønn av Sten Meldahl, som var sogneprest i Oppdal. Melchior hadde 11 barn, hvorav sønnen Sten, som ble sogneprest i Snåsa.

11. Christian Flye, 1741-43. Var før „informator" hjå soknepresten på Røros. Seinare prest i Værøy, Vega, Øksnes og Vågan. Der døde han 1780. Skreiv „Beskrivelse over Øksnes".

12. Svend Selboe, 1744-46. Dansk av fødsel. Han ble i 1746 sogneprest i i Flakstad, men ble samme år forflyttet til Kregome på Sjælland, der han døde. Han etterlot seg en datter.

13. Augustinus Buskmann, 1748-52. Født 1720 i Kvikne. Sønn av Johan Buskmann, pastor i Kvikne. Kom i den tid han var på Andenes i opposisjon til den myndige skipper Augustinus Rasch. Søkte seg derfor til Loppa. Deretter sokneprest i Nesna i 1755, i 1765 prost i Helgelands prosti. I 1776 sogneprest i Frosta. I Frosta døde han 1793. Han var gift to ganger, først med enken etter Melchior Meldahl, deretter med enken etter fogd Rask, Anna Rask.

14. Rafael Leth, 1752-56. Fødd 1723 i Ytterøy. Presteson. Vart avsett på grunn av drukkenskap i 1756. Døde i Trondheim.

15. Danquart Paasche Raanes, 1757-66. Fødd 1729 i Trondheim. Presteson. Også han måtte utestå mykje av skipper Rasch. Forlet embetet 1766 og reiste til Kjøpenhamn. I 1770 sokneprest til Skjerstad, og døde der same året. Han var gift med Gunhild Marie Dreyer, datter av prost Dreyer i Hadsel.

16. Eilert Hagerup Kaurin, 1771-76. Fødd på Dverberg 1745, Presteson. Han var den første sokneprest i Andenes (trolig feil: red.anm.). Seinare prest i Karlsøy. Der døde han 1812.

17. Henrik Lind, 1776-85. Fødd i Trondheim 1736. Faren var skreddarmester. I 1768 personellkapellan til Nesset. Fekk avskjed 1785 med ein liten pensjon av misjonskassen. Budde ei tid på Bleik. Døde enten der, eller som omreisande „skoleholder" i Hadsel.

18. Lauritz Ågård Meyer, 1787-92. Fødd i Bolsøy 1761. Presteson. I 1791 sokneprest i Vefsen der han døde i 1822.

19. Hans Fredrik Allan, 1792-1802. Fødd i Molde 1762. Faren var kjøpmann. Seinare Sokneprest i Ofoten. Avskjed 1844. Pensjon. Døde 1847 i Molde.

20. Jacob Thode Krog, 1802-08. Fødd i Verdalen 1768. Sønn av Jacob Hersleb Krog, sogneprest i Verdal. Personellkapellan hjå faren før han kom til Andenes. Seinare sokneprest i Holtålen. Døde der 1823. Han var siste presten i Andenes.

21. Sigurd Laland, 1956 - 1958.

22. Asbjørn Svartvasmo,  1959 - 1967.

23. Leiv Møen, 1967 - 1973.

24. Jens Ivar Aasen, 1973 - 1980.

25. Ove Kjelling, 1980 - 1986.

26. Gøran Bremnes, 1986 - 1994. Født på Andenes.

27. Gunn Kongsvik, 1994 - 1998.

28. Helge Haga, 1999 - 2000.

29. Erik Leo Mørtsell  2000 -

(Det er knyttet usikkerhet til hvem som var første sogneprest i Andenes, det kan være både nr. 1 og nr. 2 i listen ovenfor :red.anm.)

Medan dei fleste prestar i Dverberg vart verande i embetet lenge - fleire var der til sin død , skifte det ofte på Andenes. Dette kan sjølvsagt ha fleire grunnar, men ein av grunnane er visseleg at dei økonomiske forhold var so dårleg for prestane på Andenes, at dei kunde vanskeleg skaffe seg livemåte. Om dette fortel Petter Dass:

“Jeg ved enm person so vel did blev hensendt at skulle der bruge sit mæle. En klædning han havde, han reiste did hen om år eller tyende, da kom han igjen og eied ei sko til sin hæle.

tom kom han til stedet, tom drog han og væk, tom fantes hans skrine, tom fantes hans sæk, han førte to fødder tilbage, men tæerne frem gjenem hoserve stod, hans kjole var bremened med bod over bod, så ud som den plukkede krave.”

Kva for ein prest dette er skrive om, veit ein ikkje sikkert, men det er truleg om Anders Nymann. Dette, at det knapt var levelege vilkår for prestane, gjorde vel sitt til at det ofte var dårlege prestar som kom til Andenes. I åra 1723-85 var soleis 3 av prestane avsett på grunn av „forargerlig levnet" eller liknande. Men at der og var dugande prestar er sjølvsagt. Ein kan t. d. nemne Hveding, Buskmann, Allan og Krog.

I Dverberg var det mange svært dugande prestar. Både Brøndlund, Hveding, Bang og Helm var prostar i Lofoten og Vesterålen prosti. Om Brøndlund veit ein elles at „hans rykte det står med de beste." (Petter Dass).

Dei kristelege og moralske forhold synes i denne tid å ha vore meir stabile i Dverberg (med Bjørnskinn) enn i Andenes. Ein kan her t. d. nemne at då det var visitas i 1734 vart medhjelperane Hans Madsen og Anders Gabrielsen spurde om det var sant at „der i An­denes siden denne kapellan blev der mot hans vilje indsat, er bleven sadant uskikkeligt væsen at det snart må kaldes Sodoma." Og dette måtte de tilstå „sandt at være". I 1792 vart derimot tilstandet slik at det gav „håb om salige frugter", og i 1801 gav „menighedens ungdom merkelige vidnesbyrd" om prestens „flit for christelig oplysning". Då biskop Krog i 1807 var på visitas i Andenes, skriv han at han fann „ungdommens oplysning således at man deraf kunde erkiende lærerens omhyggelige flid for samme. Guds nåde fremdeles give sitt ords kundskab og virkning lykkelig fremgang i denne menighed. "

Ved biskop Hagerups visitas i Dverberg 1734 heiter det at „almuen, såvel de gamle som unge var på bedste måde underviste", og „her var god fornøielse i kirken". Slik synes det å ha vore seinare og.

I det heile kan ein om dette tidsrummet segje at vyrdnaden for kyrkja og for Guds ord var stor.

Folketalet i Dverberg prestegjeld som var 460 i 1665 var i 1801 auka til 1084.