Det ser ut til at det snart er slutt med hvalfangst i Norge. Alle tegn tyder på det. Slik fangst har som kjent vært drevet svært lenge i vårt land, og begynnelsen ligger langt tilbake i historiens mørke.

Hvalfangsten har vært drevet på mange måter, og etter alle arter. Det de fleste tenker på i denne sammenheng, er kansje den pelagiske fangst som ble drevet i Sydhavet særlig til for forholdsvis få år siden, og den fangsten av vågehval som det i den senere tid har vært så stor strid om.

Fra Færøyene spesielt kjenner vi grindhvalfangst helt opp i våre dager. Slik fangst forgår der borte fremdeles. Mindre kjent er kanskje at grendedrap ikke har vært helt uvanlig i Andøy heller for 100 år siden og tidligere. Vi skal se nærmere på det.

Lovika var stedet.

Det var i Lovika på Hinnøya at slikt grindedrap i hovedsak fant sted i Andøy kommune. Har det foregått slikt andre steder i kommunen, så er det antakelig bare unntakelsesvis.

I Lovika derimot har det nok vært en tradisjon gjennom lengre tid å fange hval - uten at det kan sies noe bestemt om tidsrom.

Lovika synes å ha naturlig fortrinn i denne sammenheng. Når ei hvalgrind kom inn Andfjorden, så var det ganske naturlig at den av og til seig inn på Lovika. Her er det imidlertid slik at det ligger en banke eller terskel ute i vika som hvalen lett går over på flosjø, men hvis den er inne når sjøen faller tilstrekkelig ned, så kommer den seg ikke ut igjen. Dette er nok lagt merke til med tilfeldige hvaler som er blitt innestengt, og seinere utnyttet bevisst for å fange den når rimelig høve bød seg. I enkelte tilfelle kunne tallet på hval væ­re betydelig.

Når ble det slutt med denne fangsten?

Når den siste hvalen ble fanget i Lovika er ikke godt å si, men det var kanskje i slutt allerede før århundreskiftet. I alle fall er det sannsynlig at grensen går her et sted.

Det kom imidlertid hval innpå Lovika seinere også - og folk var ute for å ta den. Det kan Hilda Ingebrigtsen, født Einarsen, fortelle om. Hun er fra Lovika og født i 1902 og bosatt i Risøyhamn, gift med Håkon Ingebrigtsen, også han fra Lovika. Hun husker et tillfelle da hun var 7-8 år gammel: 

- Æ flytta til min onkel Mathias Mikalsen da æ var 6 år. De bodde i Lovika de også og var ekte Lovikfolk. Da det her hente, så var æ vel en 7-8 år. Det var utpå vårparten en gang at det kom nån og banka på hos oss ei natt så vi våkna alle sammen. Det var en mann, og han ropte: Kval! Kval! Mannen var han Konrad Pedersen. Han var det som ropte. Han onkel for da ned i ei forskrekkelig fart. For nedover til han pappa, der de bodde lenger nede i gården, og så for nå de da i lag på en båt, og da var det mye folk som var ute. Det var mørkt da dem for, men æ huska at æ og ho tante vi sto ute og hørte på.

Alle båtene var ute. Nån var det tre i, og nån var det to i. Deriblant så var det to kvinnfolk som var med. 

Han pappa hadde røkka etter ei greip med det samme han sprang nedover og gikk i båten. Med den greipa hadde han vært så nær at han hadde setta den i en kval. Og i det samme så røyste han seg ordentlig, kvalen, og så bar det ut med den. og når berre en begynte, så bar det avgårde med alle. Det var et fokk og et styr som hørtes lang vei. 

Helt innpå bukta va den, ned utav Lovik-gården. Imella kan man si, der der som kalles Høystakkneset og Lovika. Kvalen var kommen sjøl innpå bukta - uten at de hadde jaga den. De hadde vel hørt den derre frøsen av han. 

Ja, den for nå avgårde den gangen. Da bare en begynte, så var det gjort. De hadde nok med å berge båtan. Og han kvalen han for avgårde med greipa hannes pappa. Han sa det nå at han håpa at han fikk den igjen til torvinga. de andre de erta han nå med det der seinare og spurte: Har du fått igjen greipa di?  

Det var fleire som mente at det gikk dårlig med fangsten fordi det hadde vært kvinnfolk med. De måtte passe på dem og, for å se at de ikke kom noe til. For kvalen kunne jo bryte imot båtan. Kunne være farlig. Mange mente også at de kansje hadde rodd for tidlig ut, at de skulle ha venta til han var kommet enda lenger opp.

En fangstdeltaker forteller.

Det er ellers ikke så godt å få greie på hvor omfattende denne fangsten var, og mere i detalj hvordan den ble drevet. Vi kan like vel få et visst innblikk gjennom en liten skildring fra en av dem som var med på slik fangst.

I det handskrevne bladet «Vårsol» til ungdomslaget «Lyngblom» på Åse, fant jeg nemlig en slik skildring. Det er Oluf Jensen, Åse, født 1868, som i novembernummeret for 1917 forteller om dette. Her er hva han hadde å fortelle:

«Eg skal prøva og snakke om kvaljaging. Det er no ei lang rekka med år og dager siden vi jaga åt land noko kval. Det var ein underlig krig. Det var ein kveld ein haust i bleik stilla. Vi satt på trappa hjå han far og høyrde slik sus og pust nord på fjorden. Vi vart snart klar over at det var den sort kval som dei fyrr har jaga på land. Vi vart samde med dei som vi snakka med at no skulle vi tri saman ro og sjå kva det var. han Jørgen, han Martin og eg, vi tok med oss eit stort bukkehorn, og visst det var den rette sort så skulle vi blåsa i det. 

Det var snart vi rodde innover, for triroringen hans Mikal var lettrodd, og so snart vi kom innpå so tok han Jørgen til å blåsa so det svara i Åseåsen.

Å, nei upp på land kva forvirring det vart. Dei gjekk gardmella laus og ropa: Kvalen! Kvalen! 

Kvinnfolk, karmenner, unge, gamle, halte og blinde, til havs og jaga kval. Her var ingen betenkning å gjera. det var å sanka inn masse kvit stein og ta øks med seg. Snart var det ei stor samling av folk og båtar innpå havet.

Så bar det til å kasta steinar og jaga imot Lovik-landet, for det var rette plassen å jaga åt. Då vi kom så langt at vi var med Åse-flæsa, kom ein masse båtar frå Lovika, og ein talrik skare var i krig med kvalen. Det gikk godt. Om morgenen kl. 4. hadde vi 130 kval liggjande på fjæra. Nokre hadde ungar med seg, og nokre aleine. dei baska med sporen so det vart ei fæl hola i sandbanken. Det var et fælt skrål og brøl. Sjøfokk og hav var rødt som berre blod. Det var å bruke øksa med kraft. Etter slaget, utpå dagen, måtte vi søke ly og hus i Lovika. Det var ikkje tørr trå på oss. Hunger og svevnkjendte vi ikkje for vi hadde sigra over kvalen. Folk var all tak verd for alt godt dei gjorde imot oss, gav oss mat og tørre kleda.

So selde vi til Brettesnes guano-fabrik. Vi saga kvalen i 2 og 3 stykkar og førde umbord på ei prama, men det var eit fælt arbeid. Det var fleire gonger vi jagde kval i land, men no er det lenge sidan. Det vart nok ikkje meire kvalfangst for Åse og Lovik beboarar. 

Låtten var 30 daler på heilbåt, men ho Elen og han Hans Raffel fekk berre ein tripart.« Kjøtet er no for lenge sidan uppmala, og pengene er øydelagd»

Så langt Oluf Jensen.

Som vi ser, forteller han at det flere ganger ble jagd hval på land, men at det nå (1917), er lenge siden. Det stemmer også med det Hilda Ingebrigtsen kunne fortelle. 

Men hvalfangsten har antakelig hatt en god del å si for folk - først og fremst i Lovika, men kanskje også i noen grad på Åse. Folk på andre gårder var rimeligvis noe misunnelig for dette. På den bakgrunn får man vel gjerne se det når det ble laget historier som faktisk fortelles fremdeles, og som skulle illustrere hvor råflott de fra Lovika var når de hadde fanget hval: - Da skar de brødskivene på langs av stompen (brødet), og ikke på tvers.

Mye hvalbein.

Det må ha blit slaktet ned en del hval opp gjennom årene. Store mengder hvalbein var å se i fjæra i alle fall et par tiår ut i dette hundreåret. Kåre Nilssen fra Lovika kunne f.eks. huske at de var mye hvalbein å se i hans barneår. Han kunne også fortelle at det var dem som hadde murt opp hvalkranier utafor huset og fylt med jord inni og over til en slags opphøyd hage. Det var vissnok særlig kranier som ble liggende igjen.

Veter av hvalbein.

Det kan jo også nevnes her at det ikke var ukjent i eldre tid å bruke hvalbein til veter for å varsle ufredstider. På Andøya fortelles det i alle fall om en vete på Gavelheia på sørøya, og Sellevollveten. Det er ikke kjent bruk av hvalbein i forbindelse med dem.

Det har også vært spekulert på en vete ett eller annet sted ovafor Åse. Dette er visstnok ikke noe tradisjon på. Derimot er det tradisjon med hensyn til hval­bein på fjellet ovafor Åse. Lærer Magnus Nilsen, Åse, skrev f.eks. følgende i brev til konservator H.E. Lund, 02.02.1964:

«Så kommer det an på om en klarer å finne de gamle kvalbeina oppe på Mellomheia (ikke Steinheia), her på Åsefjellet. Her er flere, nokså mange, som i unge år har sett dem, men å finne beina nå har ikke lykkes. At kvalbeina ble brukt til varder (veitter) er jo kjent. Så kommer det an på om disse ligger slik at de kunne tjene formålet».

Var det i tilfelle bein fra en gammel fangst som fant sted i Lovika? Det vet vi ikke. Hvalbeina ovafor Åse er fremdeles ikke funnet igjen. Men man kan jo undres!

Kilder: «Vårsol». 1917. Håndskrevet blad for ungdomslaget «Lyngblom», Åse. Kopi av brev fra Magnus Nilsen Åse, til konservator H.E. Lunde, da­tert 02.02.1964. Velvillig utlånt v/Kjellaug Petersen. Personlig meddelelse fra Hilda Ingebrigtsen, Risøyhamn og Kåre Nilssen, Lovik.