Stave med Høyvika og Måtinden i bakgrunnen. Foto: Widerøe. (Klikk for større bilde).

Bebyggelse på Stave og utsikt sørover. Foto: Finn Myrvang. (Klikk for større bilde).

Beliggenhet

Stave ligger på yttersida av Andøya med Norskehavet utenfor. Mot nord og øst strekker Staveheia seg fra havet (Høyvika) og til den slakker av mot Baugtuva (grensa mot Bleik i Stavedalen). På den andre fjellkjeden som går fra Kleiva/Røyken til Arnipa grenser Stave mot Breivik, Ramså, Kvalnes og Saura. I sør går grensa mot Skogvoll over myr til havet ved Kinnvollen.

Fornminner

Men det kanskje mest spesielle med Stave er at vi på fjellene på begge sider av veien kan finne 3.000 år gamle fangstgroper med opptil 300 meter lange sperregjerder. Disse anleggene ble bygd av steinaldermenneskene og brukt til å fange villrein. Reinen ble ledet langs steingjerdene og endte utfor stupene, der de kunne hentes av de bolde jegerne. Fangstmetoden ble benyttet helt opp til 1700-tallet.

På vestsida av dalen er sperregjerdene vanskelig å se i dag. Til gjengjeld er fem fangstgroper godt synlige i terrenget. På østsida er steingjerdene derimot bevart. Høgste fjellet på den sida er på 512 meter og heter for øvrig Sverigetinden. Men navnet har ingenting med nasjonen Sverige å gjøre, som man lett kan tro. Igjen har navnet en samisk bakgrunn; det samiske suorigi betyr nemlig forgreining, som er en god beskrivelse av fjellet og disse gjerdene.

Matrikkel

Matrikkelgården Stave (Staffur, Staffwe) var krongods i gammel tid og er en av de eldste gårdene på øya, registrert i skriftlige kilder på 1300-tallet. Den er den eneste gården i Andøy en kjenner landskyldnivået av fra 1300-tallet og opp på 1400-tallet – Erkebispen Aslak Bolt (1432-49) lot utarbeide ei Jordebok over all den jord som da lå til Domkapitlet og her heter det ”Af Staffur 12 spann, all eign, bygd for 100 fisk og der ligger god utror”.

Ca 100 år senere – 1530 – lot erkebispen Olav Engelbrektson utarbeide ei ny jordebok. I denne er Stave ei bygd for 6 voger.

Elver og vann.

Fra TROLLDALSVANNET renner det elv/bekk ned til GRUNNVANNET og fra fjellsidene samler bekkene seg i SKOGELVA som renner til MÅVANNET. Derfra renner STAVAELVA sørvestover til Kinnvollen og ut i havet.

Andre vann og bekker:

STRÅVANNET, KINNVOLLTJØNNA og STEINSTJØNNA. MANNELBEKKEN, RØYSETBEKKEN, SORTEBEKKEN,, KALDTDALSBEKKEN, BJØRNDALSBEKKEN, SMÅGBEKKEN og SMIBEKKEN.

Inne i gården Stave finner vi ÅLBEKKEN som kommer fra STRÅVANNET og nordst i gården renner SANDELVA som kom fra OLAVANNET (OLATJERNET). Dette er nå utdemmet og elva(bekken) får sitt tilsig fra Reppa.

Strandlinja med holmer og skjær

Strandlinja veksler mellom bergknauser og sandstrender. Fra nord har vi:

KYVAREN(TJUVAREN), HESTEVIKA, KLUBBAN, SJÅBERGET og BAKKEBEREGET ned mot havna.  Mellom Sjåberget og Bakkeberget finner vi KÅSEN,  LIKBERGET (hvor de døde ble tatt om bord i båt  før de ble rodd til kirkegården på Skogvoll) og LITTJEBERGET.

Videre sørover fra Bakkeberget: STORSTEINEN, KVERNESBERGAN, KVALHAUEN, HØYSTAKKNESET, SKJØYTEHOLMEN, FEHOLMEN,  ELVHOLMEN, KINNVOLLEN og NESHOLMEN.

Strandlinja er ca 7 km lang. Utafor er det et utall av grunner, skjær og holmer – et særdeles ureint farvann.

Fra nord: AVLØYSA (utafor Kyvaren v/Høyvika), BUHOLMEN, BOLLHOLMEN, ELDHOLMEN, LANGHOLMEN, MÅHOLMEN med blinklykt for innseiling til havna, KVERNESHOLMEN, LILLEFINNEN (Litjefiinj’), STORFINNEN, KORSHOLMEN; BESTEFARHOLMEN; LYNGHOLMEN; STAVAØYA og VARØYA

Fjell og lier

I likhet med holmer og skjær har alle fjell og lier navn fra gammelt av. Fra grense mot Høyvika har vi:

KYVARDSHEIA (Tjuvardsheia), HØYVIKSKARET i Hestevika, SVINGÅRDEN ovenfor Klubban, BREILIA, HANEKAMLIA, BJØRNLIA med Bjørnen, REINKOLLRYGGEN, BLEIKSSKATTEN (Blæksskatten), SVARTEHAMMAREN, REPPA, MULIA under fjellet MULEN, RØDBERGSLIA og RØDBERGAN, KROKLIA, KATTLIA (2 stk), OKSERYGGEN, SKORSTEINSLIA med SKORSTEINEN, NAKKEKRÅA, NAKKHAMRAM, MOLDFORHOLLAN, TROLLDALSHEIA, TVERRFJELLET, MIDDAGSTINDEN, SVERIGETIND, SORTEBEKKHEIA, DURMÅLSHÅGEN, HØGTIND, KALDTDALEN, BJØRNDALEN, SELJESET, HAGEBAKKEN, KVANNDALEN, SMÅGET og ARNIPA.

Bosettinga

På Stave er der funnet rester av 2 jernaldertun – ved Sjåberget og Kverneset - samt flere førkristne gravfunn, nausttufter og hustufter fra jernalderen.

Ved jernaldertunet på Kverneset (sør på Stave) er det registrert 17 gravhauger. Videre lå det her en betydelig langhaug – 30 skridt lang og 2 alen høg iflg overleveringer. Også flere hustufter og nausttufter fra jernalderen ble funnet her.

Lengre sør – ved Kaggenaustan nesten sør ved utløpet av Staveelva lå enda et jernaldertun. 13 førkristne gravhauger og 3 hustufter fra jernalderen er registrert.

Enda lengre sør – på Lastranda – på grensa mellom matrikkelgården Stave og Skogvoll, lå det i jernalderen enda et gårdstun. Det er her funnet ei hustuft, ei nausttuft og fire førkristne grav-hauger.

Sommeren 2005 skulle Andøy Energi legge høgspentkabel og det ble under graving langs veien gjennom gården funnet ei kvinnegrav. Arkeologer fra Tromsø museum foretok nærmere utgravinger og konstaterte at det var ei ”Båtgrav” med en kvinne. De tidfestet denne til mellom år 600 og 800 e.Kr. Kvinnen må ha vært av en viss ”byrd” siden hun var lagt i en båt sammen med en del pyntegjenstander, noe som visstnok skulle være heller sjelden på den tid.

Men bosettingsfunn har bekreftet at det fantes folk her allerede i Steinalderen. Rett sør for Stave er det funnet steinalderredskap ca 5-6 meter over dagens flomål samt tufter på en strandterrasse vel 7 meter over dagens middelvannstand. Denne strandterassen blei tørrlagt for ca 5-4.500 år sida, og antyder dermed når denne boplassen blei bebodd.

Små glimt av jordbruk ned gjennom tidene

Kornet – Gudslåna – var særdeles viktig for folket og derfor strevde de alle med en åkerlapp der de kunne så kornet.

Korngrensa går over Andøya og avkastningen kunne veksle mye – uår var ikke uvanlig.

Stave ligger godt skjerma for nordavinden og var regnet som sikreste korngården på øya. Snorre forteller om Asbjørn Selsbane i Trondenes 1020 at det hadde vært uår på korn flere år på rad slik at han måtte fare sørover for å kjøpe såkorn (som blei ei ulykkesferd for ham).

Slike veier var ikke for vanlige folk å fare, derfor var det om å gjøre å være mest mulig sjølhjulpen. Således er det nevnt 1660 at alle jektene fra Andøy forliste, bare en kom tilbake – og den hadde snudd på veien.

Vi får lite kjennskap til korndyrking og gårdsdrift ned gjennom tidene, enda så viktig det var. Ved matrikkeltellinga 1723 har vi om Stave:

Gårdsbruk:  

Korn: Sæd 1 tønne og 6 skjepper. Avl 7 tønner og 4 skjepper (Ei korntønne = 8 skjepper, 1 skjeppe = 17,4 liter).

Avlinga var med andre ord vel 1000 kilo korn.

Husdyr: Hest 3, Kyr 16, ungdyr 10, Sau 24, Geit 18

År 1835:

35 mennesker, 5 våg i 6 bruk

Korn: Sæd 6 tønner bygg, 13 tønner potet

Husdyr: Hest 6, Storkveg 38, sau 38, Geit 28, Gris 1

En temmelig god gård med godt akerland, noget skog og eggvær.

Bygg gav 4 fold, potet 6-8 fold.

År 1865:

35 mennesker.

Bygg 2 ¼, potet 27

Hest 5, storkveg 28, sau 45, Geit 8, Gris 2

År 1875:

52 mennesker.

Havre 1 ¾. Potet 41.

Husdyr: Hest 7, Kyr 31, Kalv 10, Sau 60, Geit 3, Gris 2

I 1946/48 ble det holdt utskifte på gårdsnr 36 Stave i Dverberg herred, nå Andøy. Hovedbrukene fikk bnr 1-13, de andre ble gitt bnr 14-22.

År 1982 var 6 bruk i drift. Husdyr: Hest 3 og ca 200 vf sau.

I dag, 2007 er 2 bruk i drift. Husdyr: Hest 2, ca 400 vf sau og 25 storfe (kjøttproduksjon).

Fiske

Stave har fra gammel tid vært kjent som et godt fiskevær og fisket har nok hatt svært stor betydning for bosettinga.

I en liste over båter 1876 var disse båtene på Stave:

Fembøringer 3 stk, Åtringer 4 stk. Halvfemterømming 3 stk, Toromsbåt 4 stk og Treromsbåt 1 stk.

Seinere, da motoren gjorde sitt inntog i båtene ble også Stave med på ”utviklinga” og fra 1930-tallet og til utpå 1950-tallet var her 3 motorskøyter på rundt 30-35 fot. Deretter overtok den typiske enmannssjarken på rundt 22-25 fot. Av denne typen var her fra slutten av 1950-tallet til langt ut på 1970-tallet 7 stykker. Disse drev fiske hovedsakelig om våren/sommeren og høsten. Under skreifisket om vinteren var de fleste fra Stave mannskap på båter fra Bleik

Fiskerne på Stave har ilandført et betydelig kvantum fisk opp gjennom årene. Dessverre har her aldri vært fiskemottak slik at denne måtte føres til Andenes, Bleik eller Nordmela.

Midt på 1950 tallet satte befolkningen på Stave sjøl i gang arbeid med å bygge kaianlegg. Veg fra gårdsvegen og ut til Sjåberget ble anlagt og ute på Sjåberget brøt de stein som ble brukt som fundament til det kommende kaianlegg. De boret i berget for hand og brukte dynamitt, men de steinblokkene som ble brutt løs var altfor små for de kreftene som ble utløst under den første vinterstormen og dette kaiprosjektet ble oppgitt.

Et par år senere satte Kystverket i gang mudring ved Bakkeberget og tidlig på 1960 tallet var nytt kaianlegg med elektrisk kran på plass.

I 1960-70 åra ble fisken hentet med bil på Stave og ført til Nordmela.

I likhet med mange bygder hadde Stave et aktivt fiskarlag på 1960-70 tallet. Fiskarlaget gikk sammen med de andre fiskarlagene på øya inn i Andøya fiskarlag da dette ble opprettet.

Omkomne på sjøen

Havet er gavmildt, men det krever og sine ofre. Dette har Stave fått erfare i fullt monn. Etter 1800 har disse forlist:

06. feb 1821 (Storskaden, Andenes). Her omkom 5 med direkte tilknytning til Stave: Jørgen Petter Bye Heggelund 27 år, Hans Kaurin Heggelund 19 år, Kornelius Olsen 43 år, Jakob Vilhelm Sævelon 38 år og Hans Henrik Bredal 33 år høvedsmann og forlovet på Stave

26.03.1832 omkom et båtmannskap på 8 uten for Stave (bl. a. Rasmus Berg Kristensen og Tørris Pedersen).

06. feb 1851 omkom et båtmannskap på 6  - 3 av disse (Hans Jenssen 46 år, Peder Andreas Hanssen 20 år og Karl Jørgen Tørissen 27 år) var fra Stave.

05. okt 1854 omkom 2 mellom Stave og Skogvoll (Hans Martinius Olsen 40 år og Ole Olsen 20 år)

19.sep 1872 omkom Martinus Tørrisen mellom Nordmela og Stave

11.07.1893 omkom Johan Hansen Berg i havna på Bleik

I 1897 omkom Adolf Berg Heggelund, slått over bord av bommen på fiskebåten.

26. jan 1904 forliste et båtmannskap på 4, her var 2 fra Stave. (Helmer Hansen f 1864 og Kristian Martinussen f 1850).

08.sep 1936 omkom Osvald Vangen, 30 år i Hestjufta. Han var mannskap på farens og onkelens båt.

01. apr 1953 omkom Ole Wangen 72 år og dattersønnen Raymond Hansen, 18 år i Børvågen på tur heim fra lofotfiske.

Går en nærmere inn i disse hendelsene vil en finne mange enker, men verre er det nok at rundt 60 ble farløse.

Mølna

Sjøl om Stave var regnet for sikreste korngården på øya, er det minst segn om mølle fra Stave slik som fra de andre gårdene på øya der de dyrket korn.

Imidlertid er det kjent at utløpet var demmet opp for det vatnet (mest for ei tjønn å regne) som lå nordafor Svarthammaren i Reppa – Olavatnet som det het. (Trolig har der bodd en Ola som har gitt opphav til navn på vannet/tjønna).

Nedenfor her lå kvernhuset. Bekken har navnet Mølnebekken og haugen nær ved bærer navnet Mølnehågen.

I nyere tid – for 50-60 år siden ble det funnet rester av kvernhuset og kvernsteiner.

Olavatnet er nå utgrøfta og tørrlagt og for det meste dyrka mark.

Det kan og nevnes at så sent som rundt 1950 ble det dyrket rug på Stave. Albert Berg Johansen hadde en rugåker og på låven hadde han treskeverk.

Samferdsel

I eldre tider lå Stave mer avsides. Sjøvegen var der, men det var ikke alle tider i året den var brukendes. Til lands var der mange hindringer og det kunne være slitsomt å ta seg fram om en ville ”utfor stuedøra”.

Nordover – om de ville til Bleik-Andenes, var der to veger å velge mellom: Stavaheia og Bleiksdalen. Heia var jo kortere, men det var slitsomt å klatre over fjellet, og så kunne det være skodde og mørke som hindra ferdselen – sjøl om der var satt opp varder over heia kunne en gå seg vill.

En kunne også gå vegen om Baugtuva-Storvatnnet, men den var mye lengre og da måtte en i tillegg vasse blautmyra og ta seg fram krøtterstien langs Storvannet.

Vegen sørover til Skogvoll-Nordmela gikk langs et tørt ra. Ser en bort fra elvene en måtte vasse, var her lett å ta seg fram.

Kirka og øvrigheta var på Dverberg/Myre og dit kunne det være slitsomt å ta seg fram ettersom vegen dit gikk over myr. Vinterstid var myrene frosne og elvene islagte så da kunne en ta seg fram på forskjellig vis (hest/ski).

På Stave så de tidlig betydningen av gode kommunikasjoner. Krav om vegforbindelse er stadig oppe hos befolkningen i bygda – noe en kan se av møteprotokollen for ungdomslaget ”Nordlys” som ble stiftet i 1901. I 1911 tok ungdomslaget initiativ til å starte arbeidene med veg sørover mot Skogvoll for tilknytning til Nordmela og Dverberg. Ikke lenge etterpå vendte bygdefolket innsatsen sin mot Bleik – her måtte mesteparten av veistrekningen gå over blautmyr.

Vegarbeidet tok lang tid og det var først på slutthanda at det offentlige kom inn med midler.

Vegen til Skogvoll var ferdig i 1940 årene og til Bleik i 1952.

Av gamle protokoller går det fram at ungdomslaget Nordlys betalte kr 0,50 pr dag pr mann og artig er det jo å se i et gammelt regnskap at en av mennene ga ungdomslaget sin andel av arbeidspengene – hele kr. 10,- som var mange penger den gang.

Skole

I eldre tid var det mye strev med opplæring og skolegang. Der var ikke skolehus og da var det å ta inn der det var plass – omgangsskole.

Det hendte at barna fra Stave, Skogvoll og Nordmela gikk sammen på omgangsskolen.

I 1896 ble det bygd skolehus på Stave og barna fra Skogvoll skulle også få sin skolegang der.

Skoletida var 12 uker om året i storskolen og 10 uker i småskolen. Skolen ble holdt i ”turer” på 3 uker og da måtte barna fra Skogvoll bo på Stave. Senere ble det bygd egen skole på Skogvoll.

Stave var egen skolekrets helt til 1958 da en pågående sentralisering førte til at skolen ble nedlagt – elevene overført, først til Nordmela krets, men så etter bare et par år til Bleik skolekrets hvor en har vært siden. Overgangen til Bleik skolekrets kom etter sterkt påtrykk fra foreldrene på Stave som påholdt kortere vei og at Stave hadde mer/nærmere tilknytning til Bleik.

Stave skole og tomt, gnr 36 bnr 46 ble overført fra tidligere Dverberg kommune til Stave gårdsforening.

På medlemsmøte/årsmøte i Stave gårdsforening 5. februar 1980 ble så eiendomsretten til Stave tidligere skole og tomt overdratt til andelslaget Stave Samfunnshus A/L som hadde påtatt seg å forestå en nødvendig utbygging/restaurering av Stave tidligere skole til et tidsmessig samfunnshus for bygda.

Post

I likhet med krav om bedre vegforbindelse hadde folk på Stave i lengre tid strevet med å få postgang til bygda. Og endelig – i 1905 fikk de post en gang i uka fra Nordmela. Dette ble senere utvidet til 2 ganger pr uke og så til 3 ganger pr uke og Stave hadde i sin tid eget brevhus. I dag er det landpostrute med post hver virkedag.

Den første postføreren var Enok Mentsen fra Nordmela. Senere overtok Albert Berg Johansen, Stave som postfører, deretter hans sønn Karl Johansen og etter ham igjen, datteren Irene Brønseth.

Telefon

Også arbeidet med å få telefonsamband til bygda medførte mye arbeid for folket på Stave. På søknad til det offentlige ble det avslag, men folket ga ikke opp. De tok skjea i egne hender – fikk med seg folk fra gården Skogvoll og stiftet Stave Private Telefonselskap – kr 10 pr aksje – kjøpte inn stolper og streng og bygde telefonlinje mellom Stave og Nordmela i 1922 med en -1-  telefon i hver av bygdene Skogvoll og Stave.

Først i 1956 kom Televerket inn og anla ny telefonkiosk og utbedret linja. Stave ble da som et av de første steder i Norge som fikk automatisk telefonsentral (Skjoldehamn fikk automatsentral et par måneder etter Stave), dvs. en fikk telefon med nummerskive – tenk å slippe å sveive ett(1) kort – 3 lange etc. og ingen kunne løfte av røret og lytte.

Kirka/kapellet på Stave

Den katolske kirke gjorde mye for å komme ut til folket med si forkynning. Til dette formål bygde de små kirker – såkalte korshus på de stedene folk samlet seg. Nordpå ble det i fiskeværene.

Til disse korshusa sendte de munker til å holde messe og samtidig se etter at de strenge reglene som kirka hadde satt opp ble etterlevd. Disse munkene hadde ingen lønn. Underhold fikk de der de gjorde tjeneste.

På Andøya har vi sagn om at det var slike korshus på Stave, Bleik, Fiskenes og Risøya.

Det mest kjente er korshuset (oftest kalt kirke) på Stave med både prestegård og stor gravplass.

Oversikt over Stave sett fra nord. Her er beliggenheten til korshuset og gravplassen antydet. Mellom kirkegården og Likberget ligger en gårdshaug, som det er flere av på Stave. Det er registrert tufter etter tidlig bosetting også ellers i området. Det finnes flere gravrøyser fra førkristen tid nær utløpet av Staveelva. Foto: Finn Myrvang. (Klikk for større bilde).

I mellomalderen var Stave et større fiskevær med kobbeveide og eggvær. Her samlet folk seg fra ”vestersiden” og fjellgårdene, likeså fra ”innersiden”.

Kapellet hadde sitt virkefelt fra Lenvik i nord til Lødingen i sør.

Da reformasjonen ble innført, ble det slutt med gudstjenesten på Stave, men både kirka og prestegården ble stående.

Kirka sto på en plass som het Skallen, på eiendommen til Mathias Heggelund (Gammel-Mathias). Ved ei senere utskifting kom denne til Martinus Tørrisen. I matrikkelen heter gårdsparten Korshustofta. Prestegården sto lenger nord. Kirkegården/Gravplassen (før 1848 da Skogvoll gamle kirkegård ble tatt i bruk) lå like nordafor Korshustofta (der kirka sto).

Folk holdt fast ved den ”gamle” trua og skikkene med helgendyrkelse, og i løynd (i det skjulte) samlet de seg i den tomme kirka der de kunne be til helgene. For ikke å bli sett og anklaget for papisteri, måtte disse samlingene gå for seg om nettene.

Folk fra ”innersida” kunne da ikke gå den vanlige vegen over myra. De tok vegen gjennom Sauradalen over fjellet og ned til Stave. Dette kunne i lengden ikke skjules og kirka ble revet, men prestegården ble stående.

Kirkegården

Dagens kirkegård for Stave ble tatt i bruk 1924.

Høyvika. Foto: Widerøe. (Klikk for større bilde)

Beskrivelsen av Høyvika er laget av Håkon Rydland, ment som et innlegg til Andøya Avis i 1977. Renskrevet av Jannina Hansen.

Høyvika ligger mellom Oterviken og Stave, på yttersiden av Andøya. Etter som det er en gammel boplass har navnet fått mange former igjennom tidene; Høuigeen, Høguig, Høguigenn, Høyuigen, Høvigen.

Om dette skriver navnekonsulenten Rygh: Høi blir ofte uttalt som nuv i nordlandske navn. Her er det vel sannsynligst å tro at 1.ledd er høy. Navnet sikter nok til at stedet opprinnelig har vært slåttemark, kanskje et underbruk av en gård i nærheten. ”Disse gårdene ligger på et lavt område som er meget utsatt for havvinden, og som har vært dårlig skikket for kornavl.” Dette stemmer med beskrivelsen vi får i matrikkelen fra 1723. Høyvika har fjell på 3 sider: Staveheia, med høyeste toppen Måtinden 397 m over havet. Mot nordvest er det åpent hav uten noen form for vern mot havet.

På en måte som jeg er ukjent for, er Høyvika kommet med i det store kanonigodset i Trondheim. Ved reformasjonen gikk dette over til Kongen. I 1680 solgte kong Kristian V godset til Peter Brandt, og det ble siden solgt flere ganger.

I 1716 kjøpte prost Nils Brønlund, i Hadsel, godset. Han var sønnen av sokneprest Brøndlund i Dverberg.

I 1720 gikk han sammen med Jacob Rosevinge, som da var godt i Vesterålen, Lofoten og Andenes., om godset. Brøndlund døde i 1722 og enka. Margrete Nilesldtr With overtok hans part.

Dette var et sidesprang, men i 1723 går vi tilbake til Høyvika. Da er det ny matrikkel og vi får en god beskrivelse av plassen. Det b or ingen der lenger. Eieren er Brøndlunds enke og Jakob Rosenvinge, med like deler. Slik forholdene var da hadde den blitt verdsatt for høyt, og ble nå nedskrevet fra 1 våg il 1 pund og 12 mrk. For å forklare denne nedskrivingen av verdi står det skrevet slik: Ingen skog. Ligger i berg med sand og er ufruktbar til korn og til foravling. Det er et farlig sted å oppsøke, da det ligger like mot havet der de mektigste bølger alltid støter opp. Ingen kan bo her. Ingen sæd. Kan på det meste føde 3 kyr, to ungdyr, 6 får og 6 geiter.

I 1724 ble det foretatt skifte mellom Brøndlunds enke og Rosenvinge. Hvem som tok over Høyvika kjenner jeg ikke til.

I 1781 drev en Herman Åndulfson skjøte på Høyvika over til gjestgiver Nils Nøreh på Andenes.

Ved skattemanntallet og bygsel ser vi at det innimellom har bodd mennesker i Høyvika, som oftest 1 til 2 familier.

Når vi nærmer oss 1800-tallet finner vi folk her som nok den eldre generasjonen kjenner til. Jørgen Peter Tørrisen Sten. F. 1776, død før 1838. Han giftet seg i 1808 med Maren (Marie) Elisabeth Kraft Buch, født 1781. De fikk ingen barn, men bodde hele livet i Høyvika.

Så var det Benjamin Krøpelin, født 1818, døde før 1889. Han giftet seg i 1843 med Johanna Kerstine Marinusdatr., født 1817 på Bleik. Av barna som levde opp nevner jeg: A. Elen Karoline f. 1845, gift Bertelsen i Kvæfjord. B. Magdalena Elisabet, gift 1851 med Andreas Bugge Jakobsen, født 1851 i Bindalen. De fikk 5 barn og flyttet senere til Bleik. C. Antonette B. født 1853, gift med Petter Nilssen, født 1854 i Tromsø. De fikk 10 barn.

Vallentin Pedersen f. 1817. Gift 1.gang med Ingeborg Petrika Tørrisdtr. F. 1815. Gift andre gang, i 1860, med Gjertrud Johannesdtr. F. 1817. 5 barn vokste opp.

Det er sagt at Andrea Bugge var den siste som bodde i Høyvika. Han flyttet senere huset sitt til Bleik og bodde der.

Det finnes sagn om mye som er skjedd i Høyvika. Hva som er rett av dette er ikke godt å vite, da de kilder som fantes er borte i dag. Rykter skal man være varsomme med.

I matrikkel fra 1907 er Høyvika delt i 2 bruk: Hans Mikalsen, Stave, 94 øre og Andreas Torbergsen, Skogvoll, 1 mrk og 4 øre. Etter arv og giftemål hører nå begge to til Bleik.

Håkon Rydland, 8/1-1977. – innlegg til Andøy Avis.

Stedet Otervika vest for Bleik er ikke bebodd i dag. I gamle dager var det andre krav som stiltes, og andre forhold som var å ta hensyn til. Da var Otervika kanskje et godt sted å bo.

Det skal ikke her gis noen formutgreiing om Otervikas historie, bare noen spredte glimt fra et sted som i dag sjelden ser mennesker.

Først noen korte historiske fakta:

1838: Oppsitteren i Ottervika hette da Christian Bech. (Fortengnelse over Jordebrugere og deres Matrikulskyld.)

1865 (ca): Bruges af Mathias Heggelund, af Skatteskyld i Ort 22 Skilling. Agerland: 5 Maal af god Beskaffen­hed. Inte naturligt England. Udslotter: 200 Voger Hø. Ingen udyrket Jord. Ingen Udsæd. Avling: 100 Voger Hø. Kreaturhold: 2. Kjør, 10 Småfæ. Havnegangen god, beliggende i Fjeld og er tilstrekkelig. Gården har ingen Skov ei heller noget andet Brændsel (..) Anm: De særegne Mangler ved Gården er at det ikke findes Brændsel af nogen Art, og er den gjort ubeboelig på Grund af at Søen har taget ud hele Jorden. Den benyttes for Tiden som Sommerhavning for Eierens Kreaturer. (Fra Beskrivelse over De matrikulerede Eiendomme i Dverberg Herred...)

1891: Eiers eller Brugerens Navn: Johan Andreas Jørgensens enke. (Fra Fortengnelse over matriklerede Eiendomme og deres Skyld...)

1907: Eierens eller Brugerens Navn Adolf Enevoldsen.

(Fra Norges Matrikel. Matrikulerede eiendomme og deres skyld...)

Otervika var allerede fraflyttet på denne tid vi nå er kommet til (rundt 1900). Det går også fram av de korte opplysningene foran.

Det vesentligste av det jeg vil bære fram om Otervika i denne omgang, er noe jeg fant i den håndskrevne avis «Spøg og Alvor». Den var lagsblad for Andenes ungdomslag. Originalen finnes på Andøymuseet.

I nr. 12. for 1906 sto det et stykke som gir en del opplysninger om Otervika. Det blir gjengitt i det følgende slik som det står i bladet. Det eneste jeg har gjort er å forandre aa til å. Her følger stykket:

Da vistnok ingen af Spøg og Alvors læsere har greie på hvor Otervika ligger, vil jeg være så fri at fortelle lidt om gamle Norge.

Jo Otervika begynder ved «Steinen i Laupen» vestenfor Bleik. Den steinen i Laupen er jo godt kjent af alle fiskere, da den bruges til med på forskjellige fiskegrunder mellem Oterøia og Hasjufta. (ant.: Hæsjufta = Hestdjupta) på vandreing fra steinen i lia henimod Otervika, er Stia et brat berg man må klatre over. Det første man treffer vestenfor, der består strandbredden af en samling store, runde stene, - sp den veien er vrang at komme frem på, men ovenfor de store stene ligger et ra, og ovenfor det raet er to små myrer. I øvre kant af myrene stiger fjeldveggen næsten lodret i veiret - med urer og truende svarte bjerg.

Det er rart at det på de to små myrene, her ude mod det store, barske Nordishavet kan vokse så mange multer; men sandt er det at her står det rødt af multer «kvar einaste sumar».

Jeg kan såledels huske en deilig varm sommerdag, vi reiste med båt, et selskab på 12 gutter og jenter på lysttur dit. Da spiste vi multer af hjertens lyst, og havde i det store og hele en svært hyggelig tur. Og da vi, efter at have fornøiet os i ungdommelig begeistring, og nyt det skjønne syn af en herlig solnedgang, så reiste hjem, sang vi de kjekkeste sange vi har på Modersmålet, og ropte Hurra for det skjønne, fredelige gamle Norge så det ljomede i fjeldene.

Vi forlater dette minde, og tager fat på Otervika igjen.

I uveir brøler sjøen og bølgene med et frygtelig raseri, opover den slette Oterviksanden, uredens storm yler i fjeldtoppene. Naturkrefterne holder da en storslagen koncert.

Bent op fra den inderste vigen rager Måtinden bred og megtig som en svær kjempe høit op i veiret, - heldende ud over havet som om den speider efter noget, langt ude på den endeløse fladen. Kanskje rekker dens øie lige bortover til Island, eller den telegraferer med trådløs telegraf til de to vulkaner Hekla og Katla, og bede dem ikke at foretaget udbrud, og ikke gjøre skade på liv og eiendom på øen til den kjekke normannabefolkning som bor der.

Der i Otervika kunde man i gamle dage se en kjempekvinde gå om vinteren i «ura» og grave med ei «treskoffel» efter bageovnen sin, - uden at hun var istand til at finde den. Hun måtte klappe kaka og steike på kokovnen for ikke at sulte ihjel med sine børn, medens hennes mand var på Andenes og rodde vinterfiske.

Fra Måtinden stikker et nes et stykke ud over havet. Nesset er lige til yderste spids besat med spidse tinder der står i rekke efter hverandre. Desse tindene kaldes stavene, og den første og største af disse ser ud som en høi sanginstruktør, og særdeles brat i nakken. Den kneiser så storligt over alle andre stave og kaldes Pigstaven. Navnet er særdeles heldigt.

Et stykke lenger ude er en nokså stor slette på hvilken folk fra Skovold har bygget nogle rorboder. På bagsiden er et skar hvor skovoldkarene sidder i røde nattrøiarmer og treklomper på fødderne, når det er landligge, og ser efter om det ikke snart vil klarne op og blive sjøveir igjen.

Nu, da vi går en ny storsildtid imøde, vil der vistnok atter blive liv og rørelse i fiskeverret Stave.

I den Norligste kant af sletten stiger Bredstaven , med sine svarte berg og dybe kløfter, høit op i veiret. Øverst på toppen av Breistaven vokser det gode multer. Dette synes utroligt, men jeg har selv været oppe der og spist mig met af dem.

Store og lille Hårbandet er de mindste og yderste af stavene. Hårbandet og Bleiks-øya bruger Dampskiberne til me, fra Måholmen til der hvor de svinger op til Bleik.

Tæt under berget i Pipstaven går ned en mørk hule. Denne hule skal være fryktelig dyp og lang, fortelles det. Da en gris engang forvilded sig ned der, fandt man han igjen en tid efter i Bleiksøia. Did haved den vandret un­der havet gjennem hulen. Svinets hår var da afbrændt på grund af den inde i hulen var kommet for nær den underjordiske ild.

Vi må heller ikke glemme den vel ærverdige Rasmus Sjå, som i mange sommere høia i Otervika, til ho «Dekka på Stave», medens han stundom pradede med sig selv, stundom plystrede, og stundom sang han:

Yderst mod Norden der lyser en ø, klart gjennem islag og tåge. Der er en bjerggild som aldrig kan dø, oltidens billeder våge. Derfra går sagnet vidt over sjø, som en måge.

Per Gyndt.

Otervika ligger der fremdeles. Skulle du komme dit, så kan du jo prøve å tenke deg hvordan det kunne være å bo der for f.eks. 150 år siden. Tenke på de mennesker som bodde der, og det liv de måtte føre for å oppholde livet. Det kan gi litt perspektiv på vår virke­lighet i dag. Er vi lykkeligere enn de var? Ja, hva tror du...?

Bleik med kraftverket og tretroa som var i bruk fra 1904 til 1931. Foto utlånt fra fotosamlinga på Bleik. (Klikk for større bilde).

Bleiksfolket tok i bruk vannkraft til produksjon av elektrisk strøm allerede 50 år før resten av kommunen tok i bruk anlegget i Lovikdalen.

Det første anlegget på Bleik var i drift allerede i 1904. Da tente man også elektriske gatelys!

Kulturlandskapet på Bleik

Direktoratet for naturforvaltning har registrert Bleik som et nasjonalt verdifullt kulturlandskap.

Bosetningen i Bleiksområdet går svært langt tilbake i tid. De eldste registrerte funnene stammer fra steinalderen, og indikerer bosetting allerede for 3-5 tusen år siden.  Det kan synes som bosettinga har vært noenlunde kontinuerlig fram til i dag.

Veidemannskulturen

Jernalderen

Vikingtiden

Etter-reformatorisk bosetning

Et sagn forteller at svartedauen herjet stygt på Bleik. Det var visstnok bare en enslig hest som ble igjen av sivilisasjonen fram til da.

Et annet sagn handler om en kirkebygning som visstnok forsvant på uforklarlig vis. Denne skal ha stått et stykke nord for dagens bebyggelse, nær den gamle kirkegården. Her lå også Skursandtjønna, der man hentet sand til skuring av blant annet skitne gulv. Tjønna hadde som særegenhet at vannstanden gikk ned når det regnet, og ikke omvendt.

Funn i den ”nye” gårdshaugen, som er en av landets største, forteller om bosetning fra 1200-tallet og fram til våre dager, bare avbrutt av svartedauen.

Her som ellers var det kongen som eide jorda, og leilendingen bygslet jorda de skulle leve av.

På 1820-tallet bestod Bleik av fem bygselparter:

Nerjorda og Tofta delte halvparten av landskylda, de tre andre bygselpartene delte resten. 

Tidligere var det trolig to bygselparter, og fra 1745 tre. Før den tid satt ett enkelt par med all jorda.

Teigdelinga

Utskifting og bruksdeling skapte mange nye gårdparter sist på 1800-tallet. I 1907 var antallet bruk kommet opp i 47. Rundt 1990 passerte antallet tre hundre, og i dag er brukstallet mer enn 550.

Selv om mange av disse brukene i praksis er begrenset til hustomter, er også den dyrkbare jorda delt i uvanlig mange bruk og teiger.

En strekning på rundt en km er delt opp i et hundretalls smale teiger som kan strekke seg mer enn 500 meter fra fjæra opp til fjellfoten. Teigene er for det meste atskilt med grøfter.

Landsbyen Bleik

Det vanlige mønsteret var at fellestunet på gårdshaugene ble oppløst og nye tun ble spredt rundt på jordeiendommene. Det skjedde som hovedregel på siste halvdel av 1800-tallet over så godt som hele kommunen.

Leveviset i nyere tid

Beregninger på grunnlag av beinmateriale fra den eldste av gårdshaugene på Bleik indikerer et lokalt kosthold der rundt en fjerdedel kom fra fiske og fangst på havet, mens resten stammet fra jordbruk eller annen næring hentet på land. Beregningen har ikke med estimat av eventuelt salg eller byttehandel med eksempelvis tørrfisk, noe man antar har foregått i et visst omfang.

Med andre ord er heller ikke fiskerbondekulturen av ”ny” dato på Bleik. Denne kulturen innebar at kona var den egentlige ”bonden” som stelte hus og fjøs, mens mannen skaffet sitt bidrag fra havet. Han var sikrest å treffe på gården under torvinga og i slåtta.

På sommeren hadde man også den tradisjonelle dun- og eggsankingen, eller eggrekkingen, på Bleiksøya. Der foregikk også utslått.

Foruten det vanlige fisket, fikk man etter hvert også drivgarnsfisket etter laks.

Brenntorvet

Torving og torvfyring har lang tradisjon og var utvilsomt avgjørende for bosetningen i området. God torv hadde større brenselverdi enn ved, og  torva ble trolig brukt også ved utvinning av myrmalm (jernmalm). Denne tradisjonen er forsvunnet - og det samme er de mange torvskjåene. Et titalls torvskjåer lå oppe på Nonsheia. Det ble også hentet ut brenntorv i Hauan nær bebyggelsen.

Gårdshaugene – jernalder/ middelalder

På Bleik finnes to gårdshauger fra forskjellige tidsepoker. Den eldste er fra jernalderen, mens den andre regnes å være fra middelalderen og framover.

”Jernaldergårdshaugen” hadde trolig ca 55 meter bredde og 65 meter lengde i øst/vest retning. Tilsvarende mål for den nyeste gårdshaugen er ca bredde på 100 meter og 190 meter lengde i øst/vest retning.

I 1980 og –81 ble det gjort utgraving i restene av den eldste gårdshaugen, og det ble gjort en rekke funn.

Den ”nye” gårdshaugen hadde trolig bosetning allerede på 1200-tallet, men med et opphold en tid etter rundt 1350 (svartedauen). Det er ikke, så langt, gjort utgravinger her.

Det er påvist et område med gravrøyser fra jernalderen ved sjøkanten ovenfor fiskebruket. Her er det registrert 16 gravrøyser, men det finnes trolig flere.

Jordbruket

Jordbruket på Bleik har lange tradisjoner. Teigdelingen sist på 1800-tallet har skapt en svært komplisert eierstruktur med mange små og smale teiger. De enkelte teigene er senere splittet ytterligere opp på flere og nye eiere. I dag er det nesten ingen som driver husdyrhold og høsting av grasmarka.

Tidligere var det trolig to bygselparter, og tre fra 1745. Før den tid satt ett enkelt par med all jorda. På 1820-tallet bestod Bleik av fem bygselparter.

I 1907 var antallet bruk kommet opp i 47. Rundt 1990 passerte antallet tre hundre, og i dag er brukstallet mer enn 550, inkludert boligtomter.

En strekning på rundt en km er delt opp i et hundretalls smale teiger, som for det meste er atskilt med grøfter. Samlet utgjør disse teigene mer enn 820 dekar, mens noen enkeltteiger er nede i rundt 5 dekar. Flere teiger kan ha samme eier, mens andre har flere eiere. I 1999 var 44 bruk registrert i landbruksregistret.

Allerede i 1980 var tilbakegangen i jordbruket langt framskredet. Knapt 40 % av det dyrkede arealet var i bruk. Denne utviklingen har fortsatt fram til i dag, da bare 6 % av jorda blir høstet. I 1981 var det 24 som søkte på drifts/produksjonstilskudd, mens det er ingen i dag.

Bebyggelsen på Bleik rundt 1950 med Bleikstranda i bakgrunnen. Foran mot høyre billedkant sees sommerfjøsene langs utmarksgjerdet. Foto utlånt fra fotosamlinga på Bleik. (Klikk for større bilde).

Det gamle elveleiet

Bleikvassdraget hadde tidligere utløp nordover. Utløpsdeltaet var der den kunstige sandfangeren ut til Elveskjæret ligger i dag. Behovet for vannkraft gjorde at utløpet etter hvert ble flyttet til nedenfor Holmevatnet, langt vest på gården.

Det gamle og tørrlagre elveleiet ligger der fortsatt. De fleste tilgrensende brukene hadde tidligere bru over elva. Dette var veier som ledet til sommerfjøsene ved fjellfoten i øst. Mange av brukarene står fortsatt igjen. Disse er for det meste murt av tilhogd naturstein. Også rester av brudekkene finnes i form av råtne trestokker. Både brukarene og området inntil er i dag svært tilgrodd.

Man kan ennå se rester etter de gamle bruene som ledet til sommerfjøsene. Foto: John Ronald Norheim. (Klikk for større bilde).